Viktige kjenneteikn er den trinnvise oppbyggingen med svalgangar, omgangar, heva midtrom og takryttaren på toppen av sjølve taket og den skjelliknande spontekkinga av tak og veggar. Kyrkja har tre inngangsportaler, og særleg vestportalen er rikt utskore. Til dei utvendige dekorasjonane høyrer drakehovud og krossar på møna over gavlane. Konstruksjonen i stavkyrkja er basert på bruk av berande stavar og søyler.

Ved kyrkja ligg eit besøkssenter med utstilling om stavkyrkjene sin innverknad i det religiøse livet i mellomalderen og utstilling «Unike Vikingtidsfunn» med funn frå tidleg Vikingtid (9. århundre). Her finn ein òg kafé og suvenirbutikk. Det er flott å sykle eller ta buss til Borgund stavkyrkje.

Borgund er lokalisert rett ved Vindhellavegen, ein del av Kongevegen over Filefjell, som vart tildelt Vakre vegars pris i 2014. Den renoverte historiske vegstrekninga, og kulturminnet, Kongevegen over Filefjell vart òg ein av prisvinnerane av EU-kommisjonen og Europa Nostra sin kulturminnepris for 2017. Borgund stavkyrkje vart sertifisert som Miljøfyrtårn i 2010.

Borgund stavkyrkje vart kjøpt av Fortidsminneforeninga i 1877.

Utvendig var kirken sponkledd med tak over tak og takrytter over mønet. I 1735 ble kirken utvidet med korsarmer mot sør, øst og nord. Restene av stavkirken utgjør i dag den vestre korsarmen, men det opphøyde midtrommet ble fjernet ved at stolpene ble revet. Et maleri fra 1701 viser kirkens opprinnelige utseende.

Det er den bærende konstruksjonen med stolper, eller staver, festet i en horisontal bjelke oventil og en bunnsvill nedentil, som har gitt opphavet til betegnelsen stavkirke. i Flesberg kirke danner de fire hjørnestolpene i vestre korsarm en slik stavkonstruksjon.

Lite av inventaret fra middelalderen er bevart, bortsett fra en benkevange som er gjenbrukt på galleriet, og en innrisset løve og et løvehode, samt dekormaling som har blitt bevart under hvitkalkete vegger i stavkirkedelen av skipet. Inngangsdøren mot vest har vanger fra middelalderen med rik treskurd, og rester av sørportalen er bevart under panelet.

Takrytter med plass til kirkeklokkene var bygget til allerede i 1690. Kirken var sognekirke for Garmo sogn, og annekskirke under Lom stavkirke som var prestegjeldets hovedkirke. Kirken ble revet i 1880 og materialene solgt på auksjon.

Den opprinnelige kirken på Garmo skal ifølge tradisjonen har vært bygget etter at Olav Haraldsson ga Torger Gamle på Garmo fiskevannet Tesse mot at han bygget kirke på garden sin.

På begynnelsen av 1900-tallet ble bygningsmaterialer fra Garmo stavkirke samlet inn, og kirken ble rekonstruert på Maihaugen. Den sto ferdig i 1921. Nye materialer ved rekonstruksjonen er merket. Skip og kor har til sammen tolv staver. Den bærende konstruksjonen, med stolper, eller staver, festet i en horisontal bjelke oventil og en bunnsvill nedentil, har gitt opphavet til betegnelsen stavkirke.

Bortsett fra klebersteinsdøpefonten fra 1100-tallet og et maleri, kommer alt inventaret i Garmo stavkirke fra andre kirker. Prekestolen, som er laget av Peder Knudsen Kjørsvik i 1738, kommer fra Hustad kirke i Romsdalen. Altertavlen fra 1695 kommer fra Lillehammer kirke. Den har figurfremstillinger av Nattverden, Korsfestelsen og Oppstandelsen, kronet av den tronende Kristus på Dommedag. Rundt 1730 har altertavlen fått sidefløyer med akantusdekorasjoner. Kirkebenkene kommer fra Vestre Gausdal kirke, som ble bygget i 1781-84. Disse er marmorert utvendig og ådret innvendig.

Stavkirken var gjennom tidene blitt ombygd flere ganger. I tråd med 1880-årenes middelalderbegeistring skulle kirken gjenskapes til sin antatte opprinnelige form. Inventaret i kirken var ikke fra middelalderen og ble derfor ikke tatt med. Der hvor bygningsdelene fra 1200-tallet var gått tapt, ble Borgund stavkirke brukt som forbilde ved rekonstruksjonen på Bygdøy. Gol stavkirke fikk tilbake det karakteristiske utseendet med tak over tak. En takrytter med spir i to etasjer ble plassert over midtrommets saltak. Den opprinnelige vestportalen kunne gjenbrukes, mens sydportalen måtte kopieres.

Den malte veggdekoren i kor og apsis fra 1650-tallet preger interiøret. Øvre del av dekoren viser blomster og medaljonger med bibelske motiver. Nordveggen viser de fire evangelistene, i apsis er det en fremstilling av «Nattverden». Nederst på veggene er det malt en arkaderekke.

Av rester etter middelalderens dekor, er det bevart utskjæringer og bemalinger på staver, bueknær og andreaskors. Langs bygningsdelenes kanter er det sorte konturstriper. Øverst på hver av midtrommets staver er det utskårede masker vendt mot skipets senter. Skipets portaler er dekorert med ranker, dyrehoder og drager. På søyler og vegger finnes innrissede runer, bønneformularer, ryttermotiver, geometriske figurer og dyr.

Stavkonstruksjonen består av fire par stolper i rommets lengderetning. Den bærende konstruksjonen med stolper, eller staver, festet i en horisontal bjelke oventil og en bunnsvill nedentil, har gitt opphavet til betegnelsen stavkirke.

Kirken har saltak tekket med skifer og takrytter over mønet. Den er utvendig panelt og har en enkel rundbuet inngangsportal i sørvestre hjørne. Det er uvisst når kirken ble oppført, men i 1621 ble den totalt ombygd. Selve stavkonstruksjonen kan imidlertid være eldre.

I kirkerommet er det malt veggdekor fra 1600-tallet, blant annet de gode og de dårlige jomfruer øverst på nordveggen. Prekestolen og døpefonten er fra rundt 1870, og kirkebenkene ble laget i forbindelse med at kirken ble restaurert i 1930-32, under ledelse av arkitekt John Tverrdahl. På alteret står et helgensskap med figurfremstillinger i rundbuete nisjer av Hellige Olav, Jomfru Maria med Barnet og Sankta Margareta. Helgenskapet er antagelig laget i Nederland rundt 1500. På fotstykket står to vers fra Johannes åpenbaring om Lammets bryllup og Jesu snarlige gjenkomst på Jorden.

Den bærende konstruksjonen med stolper eller staver, er opphavet til betegnelsen stavkirke. Stavene er forbundet nede og oppe med sviller. Bunnsvillene har trapesformet tverrsnitt mens toppsvillene har rektangulære tverrsnitt. Veggfeltene mellom stavene og svillene består av vertikale planker, også benevnt tiler. Kirkas skip har to portaler, en mot vest og en mot sør. I tillegg har koret en portal mot sør. Det er merker i stavene, som viser at kirka tidligere har hatt svalganger inntil alle ytterveggene. Både kor og skip har bratte saltak.

Innvendig er det åpen himling, med sikt opp i undersiden av det sulagte taktroet samt opp i takkonstruksjonen, som utgjøres av sperrebind. Veggkonstruksjonen består av tre stolpepar. Skipet har stolper i de fire hjørnene og koret har to stolper i hjørnene lengst mot øst. Kirkas alder er ikke entydig fastslått, da de ytterste årringene manglet i det treverket som er blitt vurdert. Med gjenværende årringer antas like fullt at undersøkt tømmer er felt mellom 1163 og 1170. Innvendig på nordveggen i skipet er det fortsatt synlig innrissede hjulkors. Opprinnelig skal det ha vært 12 slike innvielseskors, på forskjellige steder i inne i kirka, men alle er ikke bevart. Kirkerommet har også mindre rester av etterreformatorisk limfargedekor. Innskriften, arabesker, øverst langs korets vegger er tidligere tolket til: «af det VI capitel Lucæ oc om Kong Herodes, hvorledis hand lod ha(lshugge Jo)hannes baptista for sin datters dans i st. Mattæi XIIII Capitel Anno 1604-on». Det finnes ikke noen form for original innredning i kirka i dag.

Haltdalen stavkirke har vært plukket ned og remontert flere ganger. I 1704 ble stavkirka tatt ned og flyttet noen hundre meter. Det ble i den forbindelse tømret et nytt skip til kirka. Stavkirkas tidligere skip ble kor og koret ble sakristi i den påbygde kirka. Dette førte til at den stavkirkedelen, som ble solgt, var uten vestvegg. Denne veggen ble rekonstruert og det ble i den sammenheng satt inn en portal fra stavkirka i nabobygda Ålen, som ble revet i 1881. Også andre materialer fra Ålen stavkirke skal være gjenbrukt i Haltdalen stavkirke etter flyttingen til Trondheim.

Stavkirka ble opprinnelig ble kjøpt av Fortidsminneforeningen. Den ble revet i 1883 og reist senere samme år på ny tomt på Kalvskinnet eid av Vitenskapsmuseet i Trondheim. I 1937 ble stavkirka på nytt demontert og flyttet til Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg. Etter krigsutbruddet i 1940 ble stavkirka enda en gang tatt ned og lagret for så å til slutt å bli gjenreist på folkemuseet på Sverresborg igjen i 1949. Haltdalen stavkirke har i 2015 vært gjenstand for istandsetting gjennom Riksantikvaren sitt stavkirkeprogram.

Kirken har en storslått vangportal fra middelalderen med ranker, dyrehoder og smådrager. I svalgangen, som gikk rundt stavkirken, er det funnet flere runeinnskrifter.
Kirkerommet er enkelt innredet med åpne kirkebenker fra forrige århundreskiftet og umalte vegger, men det er fortsatt bevart kirkekunst fra middelalderen.

Døpefonten, laget av kleberstein, er datert til 1150-1200. Den har lokk laget i treskurd dekorert med symmetriske plantemotiver mellom nedoverstupende drager eller ormer. Dateringen på lokket er år 1175-1300.

På alteret står et stort middelalderkrusifiks foran et helgenskap, som i dag er altertavlen. I 1766 malte rosemaleren Hovel Gaarder opp krusifikset og ga skapet blomsterdekor i barokk stil. Opprinnelig var det Madonnaskulpturen fra Hedalen som hadde sin plass i dette skapet. Originalen, datert 1250, finnes i kirken og kopien står på Kulturhistorisk museum i Oslo. På sydveggen henger kirkemodellen som opprinnelig kronet helgenskapet.
Hedalen kirke har noe så sjeldent som et bevart relikvieskrin fra midten av 1200-tallet. Det har form som en kirke og er utført i forgylt kobberblikk festet på treplater, og med bildefremstillinger i relieff på alle sider. Båren som ble brukt for å bære skrinet rundt kirken er fra 1170, og er den eneste igjen av sitt slag i Norge.
I koret henger en rekke malerier det eldste er datert 1506.

Heddal stavkyrkje er eit spennande døme på utforminga Gudshus fekk i tidleg kristen tid. I arkitektur og treskjæring går bibelske motiv og førkristen tru saman til ein særmerkt heilskap. I svalgangen kan ein sjå fantastisk treskurd rundt dei fire inngangsdørene. Her er kraftfull symbolikk som både skal skreme vekk vonde makter, og lokke menneska inn i kyrkjas heilage rom. Det er ei dør for menn, ei for kvinner, ei for presteskapet og ei i vest for prosesjonar. Til vanleg er det no berre vest-portalen som blir nytta. I svalgangen finn ein også runer, bumerker og ein erkebispekross rissa inn i veggen.

Kyrkja har vore gjennom fleire store ombyggingar. Ved den seinaste, i 1952 – 54, var ynskjet å koma tilbake til mellomalderens utsjånad. I dagens kyrkje finn ein element frå dei ulike hundreåra. Her er røykelseskar frå mellomalderen, altar frå 1667 og benkar og belysning frå 1950. I skipet er veggane måla med rosemåling frå 1600-talet. Heilfigurar av apostlane pryder veggane i koret. Aller øvst på stavane smiler 23 venlege andlet frå mellomalderen ned på forsamlinga.

Opphaveleg sto det tre særmerkte møblar i koret, alle med motiv frå Sigurd Fåvnesbane-eposet. Denne soga har blitt bruka som eit bindeledd mellom gamal myte og kristen lære. Bispestolen står her enno med skjoldmøya Brynhild som motiv, og friarane Gunnar og Sigurd på kvar si side av henne. Kopi av den orginale Brugdebenken også på plass. Framsida er prydd med byster av Sigurd Fåvnesbane og Brynhild. På baksida ser me «Gunnar i ormegarden». Det er også laga ein rekonstruksjon av den såkalla Klokkarpulten, ein praktfull talarstol, med utskjeringar av Sigurd Fåvnesbane mellom ei løve og ei drake.

Rett ovanfor stavkyrkja ligg Låvekyrkja, som husar både kyrkjerom, kafé og skiftande temautstillinger. I gangavstand frå kyrkja ligg også Heddal bygdetun, med gamle bondehus og skiftande utstillingar.

Kyrkja har gjennomgått store endringar sidan ho vart bygd. Ho har fått smårutete vindauge, skifertak og ein kraftig takryttar med spisst spir, og utvida kor og sakristi i øst. Kyrkja er prega av restaureringa i 1924-25, som vart planlagt av arkitekt Arnstein Arneberg. Då vart blant anna våpenhuset og galleriet i vest utvida.

Interiøra, som ble restaurert på 1920-tallet, har ikkje middelalderpreg. Innreiinga er enkel. Åtte stavar bærer midtrommet, med ein nyare flat himling over. Koret, som opnar seg i full bredde mot skipet, har eit enkelt korskilje, og korhimlinga er måla med rankar og blomster, antakelig av bygdekunstnaren Ole Hermundsen Berge rundt 1800.

Altertavla frå 1780, som er utsøkt treskjærarkunst av Østen Kjørn frå Gudbrandsdalen, består av fleire utskorne figurscener satt inn i nisjar, omkransa av akantus bladdekor. Under restaureringa på 1920-talet fann ein eit måleri under golvplankane, som viser ofringa av Isak. Bildet er måla i 1643 og heng i dag på nordsida i koret. Bortsett frå døypefonten av kleberstein frå 1100-talet er ikkje mykje av middelalderinventaret bevart, men øvre ende av mellomstavane har utskorne masker med svarte opptrukne konturar. Slike groteske figurar var vanlig dekor i middelalderens trekyrkjer. Rundt vestportalen på skipet og i våpenhuset er det to middelalderske utskorne vangeportalar.

Vi veit ikkje korleis kyrkja såg ut i mellomalderen, men restaureringa i 1880-åra vart utført på bakgrunn av spor i den eksisterande bygningskroppen, og med liknande stavkyrkjer, særleg Borgund, som førebilete. Hopperstad kyrkje har langkyrkjeplan, kor og halvrund koravslutning, apside, med tårnhjelm. Både skip og kor har heva midtrom, og over taket på kyrkjeskipet er det takryttar. Drakehovud prydar mønekammane.

Kyrkja har utvendige portalar mot vest, sør og nord. Vestportalen, som er rikast dekorert, er omkransa av søyler og breie, utskorne vangar med drake- og rankemotiv. Baldakinen over sidealteret mot nord er eineståande i norsk kyrkjearkitektur. Han har utskoren gavl og spissboga plankekvelv med måla motiv frå Jesu fødsel og barndom. Elles er lite av inventaret frå mellomalderen teke vare på.