Den eneste stavkirken i Hallingdal som er bevart på sin opprinnelige plass. Den hører med blant de eldste stavkirkene og er trolig reist omkring midten av 1100-tallet. Ifølge en runeinnskrift på en korskranke, skal kirken være bygget av Torolf. En person med samme navn er også oppgitt som byggmester for Ål stavkirke. Torpo var tidligere hovedkirke for Ål prestegjeld, og det er mulig at kirken hadde rang fremfor de andre kirkene i Hallingdal før reformasjonen.

Gjennom de meste av 1700- og 1800-tallet har kirken vært eiet av private, men i 1875 ble den overtatt av kommunen. I 1878 ble det utarbeidet planer for utvidelse og året etter ble disse endret til innvendig ombygging. Da Fortidsminneforeningen påpekte at planene ville bli til skade for den verdifulle bygningen, vedtok kommunestyret i 1880 å bygge ny kirke. Denne ble reist nord for stavkirken, på tomten for stavkirkens klokkestøpul, samme sommer. Samtidig ble stavkirkens kor revet. I løpet av høsten ble det vedtatt at Fortidsminneforeningen skulle overta den gjenstående del av stavkirken for kr. 280,- mot å vedlikeholde den på stedet. Fortidsminneforeningen har siden da hatt ansvar for Torpo stavkirke.

Torpo

Sesong:
1. juni – 31. august 2017

Opningstider:
08.30–18.00

Tinging av omvising i sesongen:
tlf. 90 93 81 98

Epost: torpo@stavechurch.com

Prisar
Enkeltbillett (barn 1-16 gratis saman med vaksne) kr 60
Gruppe (min. 10) kr 50
Infos

Torpo Stavkirke: kirkebygget

Konstruksjon og eksteriør

Torpo stavkirke er et eksempel på den fullt utviklede stavkirkekonstruksjon. Rekkene av staver i kirkeskipet deler dette i et midtrom og fire siderom eller omganger. Fordi kirkens kor og svalganger er borte, ser vi klart grunnideen med det høye midtrommet med saltak od de lavere omgangene med pulttak. Stolpene eller stavene fremtrer tydelig på fasaden og gir oss et inntrykk av konstruksjonen. Den skal vi nå se nærmere på.

Under gulvet ligger en ramme av fire grunnstokker som bærer radene av høye staver. Grunnstokkene er så lange at de også bærer svillene under de ytre og lavere stavene. Disse stavene er oventil bundet sammen av et rammeverk som kalles stavlegje. Sammen med konstruksjonen i pulttaket er disse omgangene med på å stive av hovedkonstruksjonen og hindrer samtidig at denne utsettes for fuktighet.

De indre, høye stavrekkene er også avstivet med bueknær, tenger og Andreaskors. Saltaket med saksesperrene binder byggverket sammen til en god konstruktiv enhet.

Koret som ble revet i 1880 hadde samme bredde som selve kirkeskipet, men var noe kortere. Mot øst ble koret avsluttet med en apsis – et halvrundt tilbygg til koret. Dette hadde kjegleformet tak og sylindrisk takrytter. Det er også påvist spor etter ete eldre og smalere kor, men dette ble avløst allerede på 1200-tallet. Materialene fra nedrivningen av koret i 1880 ble brukt i den nye kirkens tak, tårn og gulv.

Stavkirken har vært omgitt av svalganger med arkoppbygg over portalene. Svalgangene ble angivelig tatt ned tidlig på 1800-tallet- Våpenhuset kan være reist av materialer fra svalgangene. Taket har opprinnelig vært tekket med spon og tjærebredd. Først på begynnelsen av 1800-tallet ble skifer tatt i bruk til tekking. Takrytteren ble nybygget eller ombygget i 1632.

De eldste lysåpningene er sirkulære hull, fire øverst oppe på hver langside. To glassvinduer ble satt inn i 1628 og senere er flere kommet til. Dagens stor vinduer er satt inn etter 1855, men vi kan fortsatt se spor etter eldre og lavere vinduer.

Interiør

Det lille kirkerommet virker ufullstendig uten koret. Vi må derfor tenke oss at østveggen er åpen inn til koret. Dens tore buen viser den opprinnelige koråpningen som ble beholdt etter at koret hadde fått samme bredde som skipet. Buen bæres av et vakkert utskåret kapitel på hver side.

Da kirken hadde det eldste, smale koret, var dette skilt fra kirken med en plankevegg som senere er fjernet. En smal åpning i denne korskilleveggen førte inn til koret. Øverst på veggen stod det en brystning med dvergarkade.

Kirkens alter stod i koret. I skipet var det i tillegg to sidealtere, ett på hver side av korbuen. Over hver alter var det buet himling med et saltak over.

Skipet domineres i dag av en stor, dekorert baldakin med gjengivelsen av kristus, apostlene og legenden om Den hellige Margareta.

Under hvelvet har det vært lektorium – et galleri over østre del av skipet. Lektoriet var tilgjengelig via en vindeltrapp som det er spor etter i sydøstre stav. Gulvet lå over to dragere som fremdeles sitter fast over stavene på hver side av midtrommet. Over disse står to små søyler som understøtter baldakinen. Lektoriet skapte en større dybde inn mot det helligste, og fra lektoriets plattform ble evangeliet og epistlene, de hellige lektier, lest. Vi kjenner lektorier også fra enkelte andre norske kirker, men ingen med en bevart himling som i Torpo.

Korskilleveggen og sidealterne ble fjernet da lektoriet og baldakinen kom til i siste halvdel av 1200-tallet. Senere ble lektoriet tatt ned, muligens fordi man skulle sette inn prekestol etter reformasjonen. For øvrig er det kirkens konstruktive deler som dominerer interiøret. Stavenes terningkapiteler, buene mellom stavene og Andreaskorsene er utformet med forbilde i steinarkitekturen. Langsetter ytterveggene er det fastmonterte benker med rundbuede åpninger. Benkene hører med til kirkens opprinnelige utstyr.

Gulvet består av usedvanlig kraftige planker som er festet med trenagler i grunnstokkene. Foran åpningen inn mot koret er omrisset av en innsvøpt menneskefigur skåret inn i en gulvplanke. Dette markerer en grav under gulvet, og ifølge tradisjonen er det en biksop fra Stavnger som ligger begravet her.

Det enkle krusifikset er trolig laget av en lokal kunstner og utført etter reformasjonen. De to kistene antas å være fra middelalderen.

Portalene

Stavkirken har to rikt utskårne portaler på vest- og syd-veggen. Den overdådige treskurden består av ranke- og dyreornamentikk. Ved å studere dem nærmere vil man finne en rekke små og store dragefigurer i begge portalene. Denne treskurden har røtter tilbake til førkristen tid. Det karakteristiske smijernsarbeidet i vestportalens dør er også fra middelalderen. Halvsøylene på hver side av døren ble delvis ødelagt da døren ble ombygget slik at den slår ut. Ombyggingen har trolig funnet sted etter bestemmelsen av 1824 om at kirkedørene skal være utadslående.

Baldakinen

Baldakinen er kanskje den største attraksjonen i Torpo stavkirke. Den er trolig satt opp sammen med lektoriet og malt i siste halvdel av 1200-tallet. Baldakinen hører med til den eldste malte dekor i Norge. På baldakinenes fondvegg ser vi en fremstilling Maria og Johannes som sørger. Mellom dem har det vært et stort krusifiks som nå er forsvunnet. På sidene står to kvinneskikkelser, henholdsvis den triumferende kirke med korsfanen og løftet alterkalk og den avsatte synagoge med bøyet hode, knekket lanse og omvendt kalk. Over sverdet to engler som svinger røkelseskar.

Tønnehvelvet er delt i syv felter. Dem midterste hører med som fortsettelse av fondveggen og forestiller Kristus med lovbok og venstre hånd løftet til velsignelse. Han er omgitt av de fire evangeliesymboler. Så følger to felter med tolv apostler. Peter med nøkkelen og Paulus med sverdet sees inn mot skipets nordside. Kristus og apostlene er vitner til den hellige Margaretas martyrium som er fremstilt i de to nederste feltene på hver side.

Margareta-legenden

Baldakinens to nederste felter på hver side fremstiller den hellige Margaretas martyrium. Fremstillingen begynner på nordsiden hvor hun sitter og spinner mens hun ser etter buskapen sin. Antiokias stattholder Olybrius kommer ridende for å tilby henne ekteskap og fyrstekrone. Hun bekjenner sin kristne tro og nekter å gifte seg med en hedning. Derfor lar Olybrius henne heise opp etter håret og piske av bødler. Videre blir hun slått og satt på hodet ned i et stort kar med kokende vann. Et veldig jordskjelv får karet til å revne og hun blir reddet. Ytterst til høyre kneler hun i bønn mens Guds hånd og den Hellige ånds due er over henne. På sydsiden fortsetter beretningen. Først slukes Margareta av dragen, men Guds hånd rekkes ned over henne fra skyen og hun blir igjen reddet. I midten tukter hun djevelen. Så har Olybrius igjen grepet henne og lar henne piske og kokende vann eller olje helles over henne. Den hellige ånds due svever over. I feltet under kneler Margareta i bønn og blir halshugget. Sjelen forlater hennes legeme i en dues skikkelse. Djevelen i form av en liten drage råder Olybrius til å drepe de kristne, men han dør selv og djevelen henter hans sjel.

Kyrkjestugu

Kyrkjestugu var varmestue for de kirkesøkende. Den utette stavkirken hadde ingen oppvarming og kunne derfor være svært kald om vinteren. Var kirkevegen lang, kunne det være behov for å varme seg både før og etter kirkegangen. I kyrkejstugu kunne man også fortære medbragt niste.

Stua er laftet på tradisjonelt vis og antagelig reist på slutten av 1700-tallet. Opprinnelig har den hatt ett rom. Vinduene har vært smårutede, det sitter fortsatt ett tilbake i vestveggen. Bygningen har stått uten panel både ute og inne.

Kart