Det var en tid som ville tro, og kirken var sentrum i middelaldermenneskenes liv. Tidens store teolog sankt Bernard sa en gang at «fiendens spyd er i luften på alle kanter». Han tenkte på alle farene som truet – og sist døden som den siste fiende. Menneskene visste at de ikke skulle leve lenge i denne verden, og at de var under veis mot målet Gud hadde satt for deres liv. Hva tenkte de om det som styrte deres tilværelse? Hva møtte dem når de kom til kirken?

Ute på kirkegården lå de døde, mens de ventet på oppstandelsen på den siste dag, og det var et tett forhold mellom levende og døde. Troende mennesker ber for hverandre mens de lever i denne verden, og middelaldermenneskene ville ikke slutte med det når noen døde.

De døde lå med ansiktet vendt østover, og kirkene ble helst bygget med inngang i vest og alteret i øst. Menigheten feiret gudstjeneste med ansiktet mot soloppgangen, siden Kristus hadde sagt at han er verdens lys, og man mente at ved verdens slutt ville han komme østfra.

Menneskene visste at kirken var et hellig bygg. Der ble alterbrødet, Herrens legeme, oppbevart etter messen, og de trådte de inn i hans hus med ærbødighet og ærefrykt.

Vigslingsdagen ble hvert år feiret høytidelig, og presten brukte gjerne disse festene til å hjelpe menigheten å tolke kirkebygget. Gammelnorsk homiliebok har bevart en slik preken:

«Likesom kirken er bygget av mange sammensankede deler, slik er også kristenheten samlet av ulike folk … Syllstokkene i kirken er et bilde på Guds apostler, for de er bunnbjelkene for hele kristenheten … Gulvplankene betegner de ydmyke som gjør seg selv ringe, selv om de blir æret …»

En slik preken ga mange gode ting å tenke på under gudstjenestene som foregikk på latin. Menneskene har likevel skjønt det viktigste av gudstjenesten, for presten skulle preke på morsmålet iallfall en gang i måneden, og han skulle undervise om det sentrale i kristendommen. Kristenretten påla ham å forklare hvilken hjelp det var i sakramentene – de hellige handlingene som beskyttet og styrket menneskene gjennom hele livet.

Presten skulle også innprente hvilken kraft Jesu kors hadde. En gammelnorsk tekst sier at

«Ved dette korset er vi rotfestet, og ved det får vi vår styrke. Når vi vakler er det vår støtte, når vi frykter Gud er det vårt vern. Som støtten i ørkenen gå det foran og viser vei, og det skjuler det som ligger bak. Korsets frukter er vår glede, og i korsets skygge skal vi en gang finne hvile.»

Et kors med den korsfestede Kristus sto på hovedalteret. De fleste kirker hadde også et alter på nordsiden viet Maria. Hun var den første som sa ja, og Jesu første under skjedde på hennes forbønn. Et hovedpoeng for sankt Bernard var at Maria minnet om Kristi betydning.

I syd lå det ofte et alter viet Johannes. Det var mange andre helgener, venner og veivisere – og  deres merkedager preget kirkens hellige år. På vandringen gjennom dødsskyggens dal i denne verden kunne menneskene gå der de hellige menn og kvinner hadde gått først – veiledet av deres eksempel, styrket av deres tro, og omsluttet av deres forbønn.

Foto: Madonnaen frå Hove, Bergen museum

NB! Arbeidet med å lage ein kopi av Hovemadonnaen pågår ved hjelp av Treskjærerverkstedet og Boni Wiik, så ta kontakt på epost om du kan bidra i finansieringa (kvar einaste krone hjelp): hove@fortidsminneforeningen.no